Hopp til hovedinnhold

Hva kjennetegner den gode litteraturen?

Hild Bakka og Christian Tønnessen

Hva er god litteratur? Det kommer an på hvem man spør. Samtidig må det vel finnes noen objektive kvalitetskriterier? Vi har utfordret Sølvbergets litteraturvitere Hild og Christian til å blåse nytt liv i gamle studiepoeng og se nærmere på hva som kjennetegner den litteraturen de foretrekker.

 

CHRISTIAN: Det som satt dypest spor i meg da jeg studerte litteratur var tekstene til de russiske formalistene og særlig Viktor B. Sjklovskij. De skrev om litteratur på begynnelsen av 1900-tallet da det skjedde ekstremt mye, ikke bare i litteraturen og kunsten, men i det russiske samfunnet og hele den vestlige verden. De snakket om fremmedgjøring og døde metaforer. De viste til at hverdagsspråket utvikler seg med sneglefart, og at det er en slags språklig kirkegård av døde metaforer.

Dette høres jo ekstremt trist ut, men hverdagsspråket må vel også være sånn for at ting skal gå rundt. Hvis vi ikke automatisk kan gripe til språket ville livet fort blitt en endeløs Monty Python-sketsj. 

Men de russiske formalistene mente uansett at litteraturen, i det minste, burde være et slags laboratorium hvor forfatteren prøver ut nye versjoner av virkeligheten og blåser liv i den språklige kirkegården.  

Sklovsky
Viktor B. Sjklovskij

 

 

HILD: Ja, men jeg synes også at det muntlige skjønnlitterære språket kan være vakkert mange ganger, og jeg er litt svak for enkle, banale og oppbrukte formuleringer som: «Det angrer jeg på», hvis de kommer når de skal, etter at noe har bygget seg opp og ledet fram mot det – fordi det nødvendigvis er så mye som ligger bak slike erkjennelser. Og mange ganger er det bedre at sånne konstateringer bare skrives rett ut, i stedet for at forfatteren benytter seg av fikse symboler eller metaforer, eller ved å tillegge småting mening for å få fram det hun eller han vil si.

Språket må på et eller annet vis være forbundet med noe annet, noe mer – det må liksom være knyttet til kjernen eller essensen i teksten, slik at den får en slags sjel, og det ikke bare blir masse ord… - Hild
Det er heller ikke alltid nok med «vakkert språk», for at for eksempel en roman skal være god, eller for at den i det hele tatt skal være litteratur. Språket må på et eller annet vis være forbundet med noe annet, noe mer – det må liksom være knyttet til kjernen eller essensen i teksten, slik at den får en slags sjel, og det ikke bare blir masse ord…

 

CHRISTIAN: Ja, selv om jeg ikke nødvendigvis er glad i de enkle og oppbrukte formuleringene i seg selv, kan kvaliteten på språket også bestemmes ut fra sammenhengen. F.eks. er språket til Kafka veldig enkelt og hverdagslig. Men hos Kafka ligger det geniale i helheten, i de absurde fortellingene og de eventyrlige stemningene som oppstår. Så selv om man på setningsnivå ikke finner mange nyskapende metaforer, blir helheten som en stor metafor, eller en allegori.

Men hos Kafka ligger det geniale i helheten, i de absurde fortellingene og de eventyrlige stemningene som oppstår. Så selv om man på setningsnivå ikke finner mange nyskapende metaforer, blir helheten som en stor metafor, eller en allegori. - Christian
Denne helheten virker igjen tilbake på de ordinære setningene ved at det velkjente og hverdagslige befinner seg i en fremmed og uvanlig kontekst, noe som kan være minst like fornyende som en tekst som er tettpakket med viltvoksende metaforer og similer som f.eks. hos Proust. 

Hos Proust er fortellingen som regel direkte kjedelig, men han lager i mine øyne grensesprengende gode enkeltsetninger. Selv om disse setningene nesten er som små dikt, er de også en viktig del av den enorme helheten i På sporet av den tapte tid. 

Kafka
Franz Kafka

 

 

HILD: Mye litteratur kan nok slippe unna med et ikke helt gjennomført «godt» språk, på grunn av helheten, som du nevner, og på grunn av en eller annen nerve som finnes der – et raseri for eksempel, eller en sorg, eller hevn – så lenge språket avgir en fornemmelse av at dette er litteratur som er viktig, som risikerer noe, som vil noe.

Jeg har sans for det ukontrollerte og uredigerte språket, det med feil og mangler, lange setninger som så vidt lander osv. Det skal være litt skranglete, og skjørt, og samtidig vakkert... Men forfattere som skriver på denne måten har antakelig full kontroll på språket sitt. - Hild
Jeg har sans for det ukontrollerte og uredigerte språket, det med feil og mangler, lange setninger som så vidt lander osv. Det skal være litt skranglete, og skjørt, og samtidig vakkert... Men forfattere som skriver på denne måten har antakelig full kontroll på språket sitt. Og jeg tror at mange tekster som oppleves som intuitive, og som om de ligger nært, nært den som skriver, ofte er grundig gjennomarbeidede og kalkulerte, at mye er strøket og fjernet – men så er det som om det som er tatt bort setter spor etter seg i språket, og likevel blir en del av den ferdige teksten. Antakelig må man være en «flink» forfatter, altså beherske håndverket, før man kan slippe seg løs og skrive tilsynelatende ukontrollert.

For meg er det viktig at det skjønnlitterære språket likner på livet. Jeg vil at språket skal fange stemninger og øyeblikk, at det skal blande seg med pust og puls og liv. Jeg vil at språket skal formidle noe ordløst og sant, slik kroppen gjør det, eller musikk, eller andre ordløse kunstformer.

Jeg vil at språket skal formidle noe ordløst og sant, slik kroppen gjør det, eller musikk, eller andre ordløse kunstformer. Det skjønnlitterære språket skal altså uttrykke det ordløse med ord... - Hild
Det skjønnlitterære språket skal altså uttrykke det ordløse med ord... Det er mye. På papiret har vi bare ord. På papiret har vi i utgangspunktet ikke liv, ikke puls. Derfor stilles det så høye krav til ordene, og til måten forfatteren setter dem sammen på, for å skape skjønnlitteratur.

Litteraturen skal finne et språk for det som det ikke finnes et ferdig språk for. For stemninger, for spesielle tilstander, for den ordløse, men sterke forbindelsen vi har til et spedbarn for eksempel, eller til et ufødt barn i magen, eller for andre ordløse kommunikasjonsformer, som pågår hele tiden mellom mennesker, som ofte bare er der uten å bli reflektert over.

 

CHRISTIAN: Enig, og hvis vi skal bli litt nachspiel-dype er det vel sånn at alt i utgangspunktet er språkløst. For livet og virkeligheten er jo i bunn og grunn ikke naturlig forbundet med språket. Det er vi som skaper forbindelsene. Dette får meg igjen til å tenke på Kafka. For Kafka var skriving både naturlig og ekstremt krevende. Få forfattere har ofret så mye for litteraturen og vært så selvkritiske som Kafka, noe som kan komme til uttrykk i spenningen mellom disse tre sitatene: 

  • "Jeg består av litteratur, jeg er ingenting annet og kan ikke være noe annet." - Kafka
  • "Jeg forsøker bare hele tiden å meddele noe ikke-meddelbart, forklare noe uforklarlig, fortelle om noe jeg har i knoklene og som bare kan oppleves i disse knoklene." - Kafka   
  • Kjære Max, min siste bønn er at du skal brenne ulest alt hva du måtte finne hos meg, (altså i bokkasser, kommoden, skrivebordet, hjemme og på kontoret, eller et hvilket som helst annet sted hvor du skulle komme over noe) av dagbøker, manuskripter, andres og egne brev, tegninger osv., likeledes alt skrevet og tegnet som du eller andre er i besittelse av. Det som andre har, skal du be dem om i mitt navn, og brever som man ikke vil gi deg, skal man iallfall forplikte seg til å brenne.” - Kafka

 

HILD: Ja, jeg vil gjerne at språket skal oppleves som nært den som skriver, at det liksom skal komme fra selve kroppen, eller komme innenfra, at det skal flyte slik tankene våre gjør det. Samtidig mener jeg at tekster som gjør et forsøk på å bli tilnærmet lik innsiden vår, tankestrømmene i hodene våre, for eksempel «stream of counciousness», er en slags illusjon.

I det skjønnlitterære språket som på en måte puster, handler det mye om rytme, som egentlig er et virkemiddel i lyrikken. Men også i prosa, eller i dramatikk, kan rytmen være viktig. Jon Fosse sitt språk er et eksempel på et språk som kan være poesi, uavhengig av hvilken sjanger han skriver i. Fosse skaper rytme først og fremst gjennom gjentakelser, så mange at det nærmest blir parodisk, og man tror nesten ikke det går an å skrive sånn, men så går det likevel. For Jon Fosse.

Jon-Fosse2

 

 

CHRISTIAN: Men av og til kan det nesten bli litt for mye stil også. Jeg elsker Thomas Bernhards tekster, men de er så gjennomsyret av stil at det av og til bare blir stil. Noe av det karakteristiske ligger i en slags jazz-aktig repetisjon av et motiv. Den samme situasjonen eller tanken repeteres med små variasjoner, og fra litt forskjellige perspektiv, i en strøm av setninger som gjerne strekker seg over én eller to sider, med en fantastisk flyt.

Men av og til kan det nesten bli litt for mye stil også. Jeg elsker Thomas Bernhards tekster, men de er så gjennomsyret av stil at det av og til bare blir stil. - Christian
Selv om dette er en nytelse å lese, er det sjelden noe tankeinnhold som blir hengende igjen etter lesningen. Det er sjelden jeg føler meg endret av tekstene, eller at de gir meg nye perspektiv på ting selv om Bernhard, som nevnt, er en slags ekspert på å belyse en og samme situasjon fra forskjellige perspektiv. Men av og til blir det mer stil enn ekte liv, hvis du skjønner hva jeg mener? 

Bernhard-Thomas_Foto-Andrej-Reiser
Thomas Bernhard 

 

 

HILD: Ja, men i det Fosse skriver er også forbindelsen mellom språket og karakterene, og deres indre tilstand, sterk. Det er slik leserne, eller teaterpublikummet, skjønner hvem de er. I Melancholia I og II (1995 og 1996), får vi for eksempel en intens opplevelse av hvordan det er å være (romankarakteren) Lars Hertervig: «(…) eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min og eg vil ikkje treffe Hans Gude. Eg vil ikkje høyre Hans Gude seie at han ikkje kan like biletet eg maler. Eg vil berre bli liggande på senga. I dag orkar eg ikkje møte Hans Gude.»

I den helt andre enden har vi språket til Dag Solstad, som aldri oppleves som kroppslig eller ukontrollert, eller som spesielt lyrisk, men som også er et sterkt skjønnlitterært språk.

Til tross for hva Solstad selv hevder (”Jeg er ikke ironisk”), virker det som om han ofte har en ironisk distanse til det han skriver. Distanse er i alle fall et nøkkelord, og Solstad holder alltid en slags avstand i språket sitt. Det inneholder ord og formuleringer som oppleves som uttrykksformer vi finner i samfunnet og i de sosiale rollene vi inngår i – men som likevel, på en eller annen måte, lar Dag Solstads forfattervannmerke skinne gjennom.

Dag Solstad

Romanen hans 16.07.41 (2002) er langt på vei en reiseskildring fra Berlin, og den inneholder blant annet beskrivelser av byvandring og historiske detaljer – altså nesten sakprosa. Samtidig munner romanen ut i en historie om Solstad sin far som døde da han var elleve år.

Kontrasten som oppstår når man som leser lenge holdes på avstand av sakprosafortellingen i boken, og av hyggelige anekdoter om kaféliv eller skokjøp, og så får en fornemmelse av å komme veldig nær Solstad mot slutten, har stor effekt. - Hild
Kontrasten som oppstår når man som leser lenge holdes på avstand av sakprosafortellingen i boken, og av hyggelige anekdoter om kaféliv eller skokjøp, og så får en fornemmelse av å komme veldig nær Solstad mot slutten, har stor effekt. Fortellingen om faren inneholder noen litterære bilder og beskrivelser som rommer en språkløs lengsel og sorg. (Faren var hobbyoppfinner, og brukte de siste årene av livet på å finne opp noe så poetisk som en leketøyfallskjerm og en evighetsmaskin.)

 

HILD: Poesi er den sjangeren hvor kravene til det skjønnlitterære språket er strengest. Her må språket bære så mye, og det skal være originalt, liksom nytt, og nesten magisk.

Jeg synes det er noe grusomt ved å tolke eller analysere dikt, å bryte magien ved å plukke dem fra hverandre, og redusere dem til virkemidler osv. Da er det som om alle ordene om diktet slår ihjel diktet. - Hild
Jeg synes det er noe grusomt ved å tolke eller analysere dikt, å bryte magien ved å plukke dem fra hverandre, og redusere dem til virkemidler osv. Da er det som om alle ordene om diktet slår ihjel diktet. Kan det ikke bare få stå for seg selv, og vekke følelser og stemninger i oss? Å lese dikt er uansett noe personlig, diktene appellerer kanskje først og fremst til bilder og minner i oss, som plutselig får språk, plutselig får et uttrykk. Det er nok.

 

CHRISTIAN: Samtidig er vel nysgjerrigheten og ønsket om å forstå noe grunnleggende menneskelig? Det er i hvert fall noe jeg kjenner på når jeg er i kontakt med kunst eller litteratur. Samtidig som jeg vil forstå vil jeg beholde den magiske opplevelsen. Og det er ikke alltid like forenelig. Overført til en større historisk sammenheng kan vi jo se den samme problemstillingen i at verden har blitt mer og mer rasjonalisert. Vitenskapene har seiret og religionene er i ferd med å dø ut. Vitenskapens fremskritt og innsikter er jo fantastiske, men samtidig tror jeg mange har behov for å oppholde seg i det mystiske og gåtefulle enten det er gjennom engleskoler, Snåsamenn, fantasy eller kunst.

Samtidig som jeg vil forstå vil jeg beholde den magiske opplevelsen. Og det er ikke alltid like forenelig. Overført til en større historisk sammenheng kan vi jo se den samme problemstillingen i at verden har blitt mer og mer rasjonalisert. Vitenskapens fremskritt og innsikter er jo fantastiske, men samtidig tror jeg mange har behov for å oppholde seg i det mystiske og gåtefulle enten det er gjennom engleskoler, Snåsamenn, fantasy eller kunst. - Christian
Og da er vi vel tilbake til begynnelsen av artikkelen om de russiske formalistene som fremhevet viktigheten av at litteraturen stadig fornyer vårt forhold til språk og virkelighet.

Google+