"Verden uten oss": Jorden klarer seg helt fint uten oss

Vi oversvømmes av dystopier i romanform, altså undergangsfortellinger fra en grim fremtid. "Dødslekene" av Suzanne Collins og "Veien" av Cormac McCarthy er to av de mest kjente fra de siste årene.

"Verden uten oss" er ingen dystopi (og heller ingen roman), selv om temaet er beslektet. "Verden uten oss" handler om det som skjer etter at vi har forsvunnet fra klodens overflate. Hvordan vi har klart å utslette menneskeheten, er ikke forfatter Alan Weisman interessert i. Hans prosjekt er å fortelle om hva som skjer etter oss. Det er ikke spørsmål om det kommer til å skje, men når. Hvilke spor setter vi på kloden, og hvordan vil den klare seg etter våre herjinger?

Forfatterens kortsvar er sånn: Kloden kommer til å klare seg helt fint. Jorden var her uendelig lenge før menneskene, og har tilpasset seg endringer i milliarder av år. Vi er bare gjester her, på et bittelite besøk i jordklodens lange historie.

Gjennom en serie reportasjer prøver Weisman å beskrive hvordan verden kommer til å endre seg når vi er borte. Det er dramatisk lesning i et nøkternt, nysgjerrig språk. Det beste kapittelet er skildringen av New York uten mennesker. Uten oss i New York ville ikke vannet blitt pumpet bort fra t-banenettet, som raskt blir oversvømt. Gatene synker inn, og ødelegges av vann og frost. Ugresset overtar byen, vannet og is ødelegger husene. Lyn vil antenne tørt løv, tette kloakkledninger og oversvømmelser under bakken vil ødelegge fundamentet for selv de største bygninger og kraftige vinder vil velte de allerede ustødige byggverkene. Rovdyrene vil invadere byen og gjøre slutt på våre husdyr, samt kakerlakker og rotter. Og etter det, om noen tusen år, hvis ikke drivhuseffekten er kommet for langt, vil en ny istid skrape alle spor av New York vekk fra jordens overflate. Verdens mest kjente by, borte vekk.

Vi mennesker klarer kanskje å ta knekken på hverandre til slutt, men Weismans bok er en fin påminnelse om hvor små og ubetydelige vi er i den store sammenhengen. Etter å ha lest den, gir det lite mening å snakke om "verdens undergang" i forbindelse med menneskelige påfunn som global oppvarming. Weisman viser igjen og igjen at jorden alltid klarer seg. Som det sies i boken:

"Det vil ta hundretusenvis av år å konsumere dagens plastmengde, men slutt vil alt bli brutt ned biologisk. Det er bare et spørsmål om å vente på at evolusjonen skal innhente materialene vi fremstiller."

Jordkloden har god tid på seg, i motsetning til oss.

Du kan låne "Verden uten oss" på Sølvberget.