Hopp til hovedinnhold

Den beste musikken fra 2016

Fra omslaget til Something About April II av Adrian Younge

2016 har på mange måter vært et forferdelig år: krigen i Syria, terror i Europa, Brexit, Donald Trump og en stadig forverret klimakrise. Men heldigvis kan ingen ta fra oss musikken. 2016 har musikalsk sett vært fantastisk.

 

  • Årets mest sjarmerende utgivelse. ICHIs kreativitet utfolder seg innenfor et barnlig univers hvor f.eks. lyden av å bla i en bok kan bli rytmer, og hvor sangene er forfriskende lite sentrallyriske - f.eks. er Hippo + 47 en musikalsk engelsk/japansk-ordliste over dyr.
  • Alternativ folk. Josephine Foster har alltid søkt det vindskeive. Noen ganger låter det søkt og melodiøst sett lite interessant. Men denne gangen er det helt perfekt: vakkert, underfundig, mystisk, sårt, sært og rustent.

 

 

  • 60-talls inspirert séga fra Mauritius. Séga, også kjent som blues fra det indiske hav, ble opprinnelig utviklet av afrikanske slaver fra Mozambique, Zanzibar og Madagaskar. Påvirket av vestlig pop og rock fikk genren en renessanse på 60- og 70-tallet.

 

 

  • Nautilus bærer løfte om noe helt nytt: dramatisk orkestral elektronika.
  • Dette er en intenst rytmisk sang som kunne vært lydbildet til en animert scene med estetisert og stilisert krigføring, hvor soldater dukker opp og ned og skyter rytmisk som om de er koreografert i en stiv, robotisk og dødelig dans. Albumet sangen er hentet fra tematiserer i virkeligheten en annen form for krig, nemlig nederlendernes til tider dramatiske forhold til havet som utgjør en stadig trussel mot det lavtliggende landet. Maeslantkering Gating fremstiller ifølge plateselskapet "(...) the sheer size, scale and power that is Dutch flood protection."  

 

 

  • Årets mest lovende nye stemme. Keeley Forsyth kunne vært datteren til Nico og Scott Walker. I februar slapp hun et par fantastiske demoer på Sound Cloud , men dessverre kom det ikke mer enn dette. Så i 2017 er det henne jeg har størst forventninger til.   
  • Inspirert som de er av brasiliansk bossa, minimalisme og Fernando Pessoa er lyden av portugisiske Telebossa minst like stilrein og lekkert enkel som omslaget til Garagem Aurora

 

 

  • A Millennia Old Adversary minner meg om Snøstormen av Vladimir Sorokin, hvor et forfrossent, russisk bondesamfunn blir flyttet fra middelalderen langt inn i fremtiden. I denne sangens tilfelle er det snarere lydbildet til et postapokalyptisk scenario hvor urbefolkningsstammer - som er de eneste gjenlevende menneskene - tar det store skrittet ut av den ville naturen og inn i de forlatte spøkelsesmetropolene, hvor de flytter inn i de tomme hotellene, skyskraperne, butikkene og husene, og begynner å ta i bruk den for de magiske teknologien (samtidig som de beholder sin opprinnelige urkulturelle bakgrunn). 
  • Trio fra Kairo, inspirert av Nord-afrikansk folkemusikk, krautrock og frijazz.

 

 

  • En av årets kuleste sanger. "Albumet" sangen er hentet fra ble opprinnelig utgitt som film  grunnet Lolinas (eller Alina Astrovas) manglende tro på albumet som et relevant medium. 
  • Myttys kan til tider låte litt som Broadcast  dersom de hadde blitt remixet av en fra The Residents , og ruset seg på finsk tungsinn, tåkelagte skoger og nordisk kulde til de så å si sank ned i en lenestol av überkul laidback attitude som blant annet resulterer i et av pophistoriens mest underlig plasserte skrik (1 minutt og 30 sekunder uti sangen). 

 

 

  • En av årets mest originale rap-låter snubler bråkjekt ut fra en tåke av angstfylt og paranoid kokainrus.
  • Fryktinngytende musikk som likesom bygger seg opp til et angrep på lytteren og snor seg rundt deg på en utenomjordisk måte.  

 

 

  • Det eneste instrumentet i Untitled 4 er kirkeklokker. Den store avstanden mellom hvert slag kan minne om når klokkeren signaliserer at gudstjenesten er over. Ved hjelp av ørsmå men effektive manipulasjoner av klangen beveger slagene seg megetsigende ut i rommet eller tomheten som om det ikke lenger er slutten av en gudstjeneste de formidler, men slutten av den kristne tidsalder, eller enda mer dramatisk: sivilisasjonens endetid. 
  • Jarvan er et av mange fantastiske spor fra en antologi med hellig fløytemusikk fra New Guinea. Opptakene ble opprinnelig utgitt på 70-tallet og regnes av mange som den hellige gral innen etnografiske musikkopptak. For utøverne er ikke dette bare musikk, men seremonier hvor de kommer i kontakt med åndeverdenen. Faktisk kan det hele anses som et samarbeid mellom de levende og døde, mellom det menneskelige og guddommelige. For på samme måte som vinden gjerne knyttes til noe overnaturlig (f.eks. i Bibelens skapelsesberetning, hvor vinden er Guds livgivende ånde) tror de innfødte at det å blåse gjennom disse bambusfløytene gjør at åndene kan høres - at de i et øyeblikk faktisk blir fløytemusikken. Man kommer ikke nærmere musikkens opprinnelse og pulserende kjerne enn dette. 

 

 

  • Eksperimentelt men samtidig åndelig. Moderne men samtidig i kontakt med noe ur-musikalsk.     
  • Eksperimentell hip hop fra Japan. 

 

 

 

 

  • Moderne engelsk psykedelia. Lekent, trippy og mørkt. 
  • Diskografien til Sun Ra består av over 100 album, en haug med singler, og til sammen mer enn 1000 sanger! Hvert år blir det i tillegg utgitt litt for mange mer eller mindre useriøse plater og antologier. Så det å finne frem i denne jazzjungelen er med andre ord et livslangt og til tider frustrerende prosjekt. Men dette er en av de bra og hittil upubliserte. Fra Ras katalog minner den nok mest om Atlantis (1969)  med et klart hint av den afro-mytiske stemningen fra album som Angels and Demons at Play (1965)  og Nubians of Plutonia (1966)Les mer om Sun Ra her

 

 

  • En perfekt miks av George Harrison, Harry Nilsson, Elton John og Elliott Smith.
  • Strangers er som Nadler-album flest: 2 perfekte sanger (i dette tilfellet: Katie I Know og All the Colours of the Dark) mens resten er bleke og litt uinteressante kopier av hennes beste. For Marissa Nadler er sjelden nyskapende. Hun er likesom dømt av sitt eget mesterverk - Songs III: Bird on the Water (2006)  - til å lage de samme sangene om igjen, og da finslipe den Mazzy Star -inspirerte kombinasjonen av det melankolske, forførende og til tider ufattelig melodiøse (les mer om Nadler og hennes beste album her ). 

 

 

  • En sci-fi-hymne. Hjemløst, vektløst, vakkert, drømmende, svevende, hypnotisk og akkurat passe urovekkende.
  • Blood Bitch av Jenny Hval har fått strålende kritikker, men utenom Lorna må jeg innrømme at dette ikke er min kopp te. Da likte jeg bedre samarbeidet med Kim Myhr og Trondheim Jazz Orchestra (In the End His Voice Will Be the Sound of Paper) som også ble utgitt i år.   

 

 

  • In the End His Voice Will Be the Sound of Paper må være en av årets beste albumtitler? Den oppstod visst nok fra en samtale mellom Jenny Hval og Kim Myhr om hvordan stemmen til Bob Dylan har utviklet seg. Men den kunne like gjerne vært tittelen på et av kunstverkene til Anselm Kiefer . Og likesom maleriene til Kiefer trer jeg inn i dette albumet, og da særlig Something New, til et mørkt, mystisk og nærmest mytisk landskap hvor jeg med urolige skritt blir sugd inn.   
  • Langsom, mørk sang fra Danmark. 

 

 

  • En luftig og lett miks av ABBA, Cocteau Twins og Pink Floyd (anno Piper at the Gates of Dawn). Resten av albumet, Xtreme Now, er mindre interessant og lever såvidt jeg kan høre ikke opp til tittelen.    
  • Dypt inspirert av Ennio Morricone og musikk fra afroamerikanske filmproduksjoner fra 70-tallet, forsøker Adrian Younge tilørelatende å lage filmmusikk som ikke trenger følge av andre filmer enn de vi forestiller oss når vi hører musikken. 

 

 

  • Kunsten å lage en beat.
  • Industrielle rytmer fra 80-tallets Finland (utgitt for første gang i år).

 

 

  • Et musikalsk landskap som reiser seg klart og tydelig i det tredje øret. Nesten filmatisk. Og tettpakket av stemning. I tillegg dukker det stadig opp små og underlige elektroniske sidesprang som gjør at landskapet alltid er i endring samtidig som det er like gjenkjennelige som ditt eget hjemsted.
  • Dette kunne vært lyden av den introverte, dystre storesøsteren til Broadcast , som foretrekker den nervøse elektropopen til Suicide  fremfor den barnlige psykedeliaen til Syd Barrett  og tidlig Pink Floyd

 

 

  • Dersom denne sangen hadde vært litt annerledes hadde jeg kanskje aldri viet den et lytt. Men det er noe med Cut Me Down som gjør at jeg har satt den på repeat i opptil et kvarter om gangen. Allikevel er jeg usikker på om det er selve sangen jeg liker, eller om jeg i større grad trekkes mot den andre siden av assosiasjonene sangens bestanddeler igangsetter. For Kevin Morby har på en subtil måte klart å kombinere elementer fra øverste hylle i den populærmusikalske kanon: her er hint av Cohensk  melankoli og dybde, det landlige lyset fra Nashville Skyline (Bob Dylan)  og små ekko av arrangement og stemninger på to av tidenes aller beste album: Astral Weeks (av Van Morrison)  og Forever Changes (av Love)
  • Gresk kosmologi pakket inn i en folkesang fra Bayern og filtrert gjennom britisk folkemusikk.  

 

 

  • Den italienske filosofen Giambattista Vico mente at historien beveger seg i sirkel gjennom tre tidsaldre - den teokratiske, den heroiske og den humane. Dette etterfølges av kaos, hvor vi ifølge Vico-disippelen Harold Bloom befinner oss nå, før vi igjen skal tre inn i den teokratiske som i vårt tilfelle bør være preget av en moderne form for panteisme. I en slik fremtid kan jeg høre Dry in the Rain som et uslepent stykke rituell musikk i en slags gudstjeneste uti naturen. 
  • Torben Snekkestad er et av stadig flere eksempler på at nordisk frijazz utrolig nok er noe av det mest interessante innen både jazz og samtidsmusikk.

 

 

  • Fantastisk rå kormusikk fra Marokko, som beveges i en humpete berg-og-dalbane-loop av kvinner som er klare til kamp eller allerede i kamp.
  • Postpunk à la Gun Club og Birthday Party fungerer her som et perfekt bakteppe til FENOMENALE skrik som tilørelatende lever opp til det fantastiske bandnavnet - for dette kunne virkelig vært skrikene til en kvinnelig demon fra Whitney Houstons krypt. [Les mer om populærmusikkens forhold til skrik og brøl her ]   

 

 

  • Episk improvisasjon med saksofon, pedal steel, klarinett og táragató. 
  • Levitation består av komposisjoner for orgel og fiolin inspirert av den neo-gotiske kirken i Saint Étienne (Sveits). Albumet er etter planen spilt inn om natten. Og det gotiske og nokturnale er klart merkbart i f.eks. Chantal.  

 

 

  • Eksperimentelt, sjangerløst, men samtidig lavmælt og vakkert. Twinkle³ og norske Sidsel Endresen skaper en helt unik stemning, nærmest en egen verden hvor de tilørelatende har levd lenge nok til å lage sin egne myter med tilhørende ritualer.
  • Laboratoriums-elektronika. Ved ca. 0.36, etter et kjølig lite flystyrt av en intro, begynner utenomjordiske lydvæsker å dryppe med neonlysende glede ned i kolber hvor den dansbart skvulpende væsken på et par sekund kan gå fra flytende til geléaktig konsistens. Og denne kan igjen fordampe til tykke bobler som i likhet med resten av prosessene koreograferes av en gal kjemiker med rytmesans og ører fra fremtiden.  

 

 

  • Dette kunne vært lyden av en absurd scene fra en science fiction-film der en selvbevisst trommemaskin forsøker å samarbeide med en monstrøs snøstorm.
  • Tittelen sier det meste. Men dette er iskald elektronika fra en annen planet. 

 

Her finner du nesten alle de omtalte sangene + mange flere som ikke kom med i artikkelen: 

Google+