Hva leter du etter?

"En vill en": En temmelig snill en

DumDum Boys snakker mer enn de har gjort noen gang i Sindre Kartvedts ferske biografi om bandet.

Bokens klare styrke og svakhet er intervjuformatet og forfatterens nærhet til gruppa.

Sindre Kartvedt viser seg bare i teksten i forord og etterord, hvor han legger sin begeistring og sitt vennskap med bandet på bordet. Resten av historien om landets viktigste rockeband forteller de selv. Slike bøker har en tendens til å bli som å kile seg selv - ikke like virkningsfullt som når andre gjør det.

Underveis i lesningen tok jeg meg i å savne en forteller som grep inn og trakk noen linjer. Sindre Kartvedt har fulgt bandet siden starten for mer enn 30 år siden (da de kalte seg Wannskrækk), men har selv bodd i USA siden midten av 80-tallet. Han er dessuten en mann som kan bruke store ord og samtidig lande på beina. Hans ambisiøse Amerika-portrett i Vest for Eden kommer jeg stadig tilbake til, men den kloen bruker han ikke i DumDum-biografien.

Når det er sagt, så er En vill en nødvendig lesning for alle som vokste opp med DumDum Boys. Bandmedlemmer, managere, koner og bransjefolk kommer til orde, og forklarer hvorfor DumDum Boys erobret Norge på slutten av 80-tallet. (Stikkord: Hardt arbeid, utholdenhet og Splitter pine.) Gruppa pløyde ny mark når det gjaldt rock på norsk, og bidro til å profesjonalisere musikkbransjen.

Den mest spennende personligheten i gruppa er utvilsomt Kjartan Kristiansen, sjefen for sirkuset. Det er fascinerende å lese hvordan resten av gruppa stort sett aksepterte hans økende rusproblemer utover karrieren, samtidig som Kristiansen ikke hadde problemer med å stille harde krav til resten av bandmedlemmene.

En vill en stryker DumDum Boys stort sett medhårs. Når den ikke gjør det, som i det såre kapittelet om sparkingen av bassist Persi Iveland, er den på sitt beste.

Sindre Kartvedt
En vill en - lån boken i eBokBib
Aschehoug 2015

Tre andre musikkbiografier du bør lese:

1. Hammer of the Gods. Uautorisert biografi om Led Zeppelins ville dager, i en tid hvor rockere kunne leve ut alle klisjéene og le hele veien til banken. Vanvittig underholdende.

2. Memoarer, del I. Første del av Bob Dylans selvbiografi er like lite opptatt av å oppfylle forventninger som mannen selv. Lange kapitler om lite sentrale plater, men Dylan har en fantastisk formuleringsevne også i dette formatet.

3. Chalkhills and children. Historien om det fine og litt nevrotiske popbandet XTC (som fikk meg tauet inn for mistanke om dopsalg i Forsvaret, men det er en annen historie), som ikke ble så store som de selvsagt burde blitt.

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙