Hopp til hovedinnhold

Jon Salthe

Kåte Klør

Jon Salthe serverer sine fem rogafavoritter

Jeg ble født i den beskjedne millionbyen Kaohsiung på Taiwan, jeg spilte fotball på Etne I.L. og jeg har vært i eksil i Trondheim i syv år; allikevel er det Stavanger og Rogaland som er “hjemme” for meg, kanskje spesielt når det gjelder musikk.

 

Dick: I guess it looks as if you're reorganizing your records. What is this though? Chronological?
Rob: No...
Dick: Not alphabetical...
Rob: Nope...
Dick: What?
Rob: Autobiographical.
Dick: No fucking way.

Det er som regel best å gjøre som Rob i High Fidelity. Det kommer utrolig mye kult fra Rogaland; store deler av Kvelertak er jo herfra. Reidar Larsen og Frode Gjerstad , bautaer i sine respektive sjangere, har tilbragt store deler av livene sine her. Kaizers Orchestra er fra Jæren, uansett hva bergenserne hevder, og det var her Thomas Dybdahl skrev og spilte inn “That Great October Sound”. Jeg kunne skrevet en hel bok om assosiasjoner til artister fra Rogaland i forbindelse med forelskelser og forhold, og kunne sikkert viet et helt kapittel til kvinnelige musikere i Rogaland som har fått pulsen min til å øke betraktelig, kanskje til og med så mye at det blir fare for liv og helse. Men ikke i dag – i dag blir det artister og plater som har formet meg, i selvbiografisk rekkefølge.

 

Skanksters – Shaven, Not Stirred

 

Skanksters er ikke bra til å være fra Stavanger, de er ikke bra til å være fra Rogaland; de er bare dritbra, og “Shaven, Not Stirred” holder et høyt internasjonalt nivå i en sjanger med mye snadder! For meg er Skanksters et av bandene som bidro til at jeg beveget meg bort fra storebrors CD-samling og fikk en selvstendig musikksmak. Hadde det ikke vært for Skanksters hadde jeg nok aldri tatovert “SKA” med store bokstaver på høyrearmen min. Mitt gamle punk-band Navel Fluff startet egentlig som et ska-band inspirert av Skanksters, men endte opp med å spille punk fordi vi ikke menget oss med folk som var nerdete nok til å spille i korps

 

Silver – Riot 1-2-3 (EP)

silver

Dette var den første samtids-rockeplaten jeg kjøpte for mine egne penger (altså den første rockeplaten som ikke var Kiss, AC/DC el.l). Bandet fra Moi spilte inn platen i Crystal Canyon med Knut “Euroboy” Schreiner og Anders Møller bak spakene, og jeg har ofte tatt meg selv i å beskrive den som “en kristen undergrunns-utgave av Apocalypse Dudes”, og det er den. Selv om jeg ikke har hørt plata på sikkert ti år, så husker jeg fortsatt alle de seks sangene på gitar med bind for øynene og armen i fatle (eller noe sånn). Desverre har ingen av albumene de ga ut i ettertid greid å leve helt opp til denne fantastiske EP'en.

 

xPurified In Bloodx – Last Leaves of A Poisoned Tree (EP)

 

Ja, jeg er fullt klar over at Purified har gitt ut opptil flere album, men jeg er en sart sjel, så et helt ALBUM med metal-core blir litt i meste laget for meg. “Last Leaves...” er vel (så vidt jeg vet) den eneste platen de spilte inn mens hele bandet var straightedge, og er i mine øyne det beste de har gitt ut. I tillegg bidro bandet (og deres enkeltmedlemmer) til å gjøre hardcore sånn noenlunde mainstream i Stavanger (i hvertfall i musikkmiljøet) på midten av 00-tallet, noe som er imponerende i seg selv! Purified viste med “Last Leaves...” at du kunne komme langt selv om musikken var både bråkete og aggressiv.

 

 

Helldorado – Director's Cut

 

Du vet når du er seksten år og oppdager at bandet du har sett siden starten ikke nødvendigvis greier å bevare live-energien på plate? Den opplevelsen slapp jeg heldigvis da Helldorado ga ut debut-albumet i 2004. Jeg hadde allerede hørt meg lei av EP'en Lost Highway og visste at de kunne bevare energien, men det er jo alltid litt verre med et album, er det ikke? Men fra første slag i “Blood Shack” ser jeg fortsatt for meg de svette røyksugne blikkene til fire menn i tredveårene som innså at karrieren skjøt fart litt for sent (til unge lesere kan jeg opplyse om at det var lov å røyke innendørs på barer og klubber frem til juni 2014. Det var ganske digg og ganske ekkelt på en gang. True story). Og hva gjør du når du står på scenen og har lyst på røyk? Jo, da må du jo bare spille ørken-rocken din ekstra fort og intenst sånn at du kan komme deg ut og ta deg en røyk etter konserten. Det høres ut som det var røykeforbud i studioet deres, og det er en bra ting! Ja, også er “Teenage Queen” på denne plata, og “Teenage Queen” er best.

 

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Gospel For Non-Believers

 

Det var ikke helt uten skepsis at jeg sa ja når en fyr fra sandnes (legg merke til liten forbokstav) spurte om jeg kunne høre gjennom country-platen hans og skrive ned hva jeg syntes om den – det er tross alt snakk om både country og sandnes. Men jeg lot tvilen komme han til gode, og jeg ble rett og slett nødt til å legge ut på en reise inn i meg selv etterpå, det var jo faktisk bra! denne platen kom ut på et tidspunkt hvor jeg virkelig trengte den: Det er ikke lett å finne en Høyere Makt når man er 29 år gammel og har vært selverklært ateist i fem år. Men den brisne Jesus-figuren i “My Old Friend Jesus” og Herren Olav synger til i “Please Take My Pain Away” ga meg et eller annet å tro på. Misforstå meg rett; dette er ikke “I Saw The Light” av Hank Williams liksom, men det er virkelig bra til å være fra sandnes (fortsatt liten forbokstav)! Dessuten spiller Erlend Aasland på denne platen, og jeg følte at jeg måtte ha med en plate Erlend spiller på, fyren er jo med på ALT nå for tiden...

 

rogalyd

Vi sier takk til Jon og anbefaler alle å sjekker ut hans egne prosjekter også:  Jon Salthe Project og Kåte Klør

Google+