Kammermusikk. Christian Ihle Hadlands favoritter

Kammermusikkfestivalen i Stavanger er et høydepunkt hver august. Vi spurte pianist Christian Ihle Hadland hvilke kammermusikalske øyeblikk, fra tidligere festivaler, som har gjort sterkest inntrykk.

Minner fra festivalen

Det er svært mange glimt av enorm ekstase; for eksempel husker jeg da jeg hørte 1b1 spille en introduksjon til en Mozart-konsert i 2015 og jeg bare hadde lyst til å reise meg og rope for å få dem til å spille det igjen, så bra var det. Den russiske pianisten Igor Levit med en mirakuløs overgang fra en langsom til en rask sats i en Mozart-kvartett, jeg spurte ham hva han hadde gjort, men han så at fingrene hadde spilt av seg selv og at han selv ikke forsto hva som hadde skjedd.

Men for hele konserter må jeg si at jeg aldri kommer til å glemme St. Petersburg kammerkor som sang Rachmaninov en sensommerkveld i 2014. En stappfull Domkirke, og etter bare noen toner satt folk der med tårer i øynene. Uten forkleinelse, for noe av alt det fortryllende som har skjedd de siste syv årene skiller denne seg spesielt ut.

Hva tror du blir årets høydepunkter?

Jeg gleder meg enormt til å høre vårt nye tilskudd: Vokalensemblet, spesielt Byrds forheksende renessansemusikk i Domkirken torsdag kveld og Palestrina på avslutningen - dette er noe av det fineste som er skrevet.

Camilla Kjøll er en av de beste fiolinistene jeg kjenner; hun er en av de musikerne hvor alt hun rører i blir til gull. Arve Tellefsen er det stort å kunne ønske velkommen, og ellers er det mange gamle kjenninger som alltid spiller fantastisk og er en fryd å oppholde seg rundt: Den russiske sluggeren Boris Brovtsyn, Torleif Thedeen med sin gylne cellotone og multikunstneren Stian Carstensen, som vi etter fjorårets suksess da vi tvang ham til å spille Vivaldis mandolinkonsert har gitt flere klassiske oppgaver, i tillegg til alle skrøner, vitser og fantastiske musikalske krumspring han alltid rister ut av ermet med den største letthet.

Selv ser jeg veldig frem til å gjøre Taneyevs pianokvintett. Den burde jeg forresten nevnt under høydepunkter: Vi hadde den i Domkirken i 2012, og folk var i ekstase etterpå. Dessverre var det altfor få av dem, det var 25 grader den kvelden og OL-finale i håndball for kvinner! (Vi lærte oss etter dette å korrigere for store idrettsarrangementer med nordmenn involvert.) Men i år blir det en ny sjanse i Domkirken, og jeg håper folk vil komme for å høre denne gullbarren av et verk.

Hadlands topp 5 kammermusikalske plater

Schubert: Strykekvartetter nr. 14 "Døden og piken" og 15 (EMI)

Den tyske Busch-kvartetten, ledet av Adolf Busch er et av det forrige århundres største ensembler, med sin glansperiode i mellomkrigstiden. Kvartetten spilte alltid uten noter, og har en nerve i spillet sitt som er hypnotiserende. Denne innspillingen med Schuberts to siste, monumentale kvartetter er fra 1936, men er ypperlig restaurert og skurringen fra de gamle opptakene er bare sjarmerende. Det spilles for livet, men med fantastisk sødme og sjarme når det er påkrevd. Jeg kan ikke tenke meg bedre kvartettspill enn dette!

Tanejev: Pianokvintett i g-moll (Melodia)

Nok en gammel innspilling, denne gang fra Moskva i 1947. Rosa Tamarkina var et av de lysende talentene i Sovjetunionen, men døde tragisk ung allerede som 30-åring i 1950. I denne innspillingen har hun med seg musikere fra Bolsjoj-teaterets orkester, og her spilles det virkelig som deres siste time er kommet i denne katedralen av en pianokvintett. Tamarkina leder alt som en suveren tsarinne fra pianokrakken, og fremførelsen - også gjort i et sveip uten redigering - er rørende og keiserlig på samme tid.

Mozart: Strykekvintetter i C-dur og g-moll (EMI)

De fire musikerne i Alban Berg-kvartetten - en av de høyeste skattede fra nyere tid - får med seg Markus Wolf på andre bratsj i disse to sene mesterverkene av Mozart. Få innspillinger kommer nærmere Mozarts ånd enn dette - smilet gjennom tårer, den evige dualiteten mellom det maskuline og det feminime, det ertende, det vemodige, den overveldende skjønnheten.

Brahms: Klarinettkvintett (Decca)

En innspilling med bare engelske musikere: Klarinettisten Jack Brymer og Allegri-kvartetten i dette storverket av Brahms. Et vidunderlig, høstlig preg over denne innspillingen, som er lavmælt uten å miste storhet og dybde.

Schubert: Schwanengesang (EMI)

Vi må ha med en sangsyklus. Det finnes så mange praktfulle innspillinger av Schuberts sanger at det kunne blitt en bok alene, men nå havner jeg på hans siste syklus. klarer som Schubert å uttrykke vemod, håp og lengsel med de enkleste virkemidler. Jeg setter på denne platen om og om igjen, men kommer meg nesten aldri forbi første kutt - om den unge mannen som synger til bekken og ber den om å risle hans kjære i søvn og hviske henne drømmer av kjærlighet. Alle burde lære tysk på skolen for å kunne lese disse fantastiske tekstene! Anbefalt innspilling: Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore - men med disse to kan man høre på hva enn man kommer over av Schubert.