Hopp til hovedinnhold

Ny musikk (#2)

Fra coveret til Elwan av Tinariwen

Gjennom hele 2017 skal Ebbe, Lotte, Ingunn, Olav og Christian anbefale nye musikkutgivelser. 

 

  • EBBE: Vi som drømte om å starte band på 90-tallet hadde et solid lokalt forbilde: Popface!  Gutta fra Tasta spilte konserter og ga ut plate mens vi sleit med å lære oss gitarakkorder. Utover 90-tallet og 00-tallet bygget de seg opp et solid liverykte innen indie/shoegaze-sjangeren og leverte flere gode plater som fikk lyttere både i Norge og utenlands. Så plutselig ble det stille – trommisen hadde visst flytta utenlands. Frontfigur Frode Johannessen leverte et par soloalbum før Popface nylig rørte på seg igjen. Og nå plutselig har de vært på to turneer i Kina og gir ut dette albumet sånn uten å si fra til omtrent noen som helst. Fysisk format har vi ikke hørt noe om foreløpig. Men her den iallfall, en splitter ny Popface-plate, selvtitulert, og med 12 låter. Kjenner du Popface blir du ikke skuffet – her veksler de mellom det rolige, stemningsfulle og øs pøs gitarøs, akkurat sånn vi liker, kan vi si.  Av de 12 sangene har jeg valgt ut sangen Speaking Japanese.

 

 

  • OLAV: "THE JUKEBOX IS PLAYIN’ A SAD COUNTRY SONG, FOR ALL THE UGLY AMERICANS, NOW I FEEL LIKE ONE OF THEM, DANCIN’ ALONE AND BROKEN BY THE FREEDOM" Den 27 år gamle singer-songwriteren Courtney Marie Andrews fra Arizona leverer en fullstendig knockout plate. Honest life er en oppvisning i låtskriverkunst, og hun har en stemme som utfordrer både Emmylou Harris og Linda Ronstadt. Dette er folk/country som inneholder både stor livsvisdom og There's a Tear in My Beer-humor. Hør bare på låten Table For One med tekstraden "A little bit lonely, a little bit stoned". Rett og slett Gripende.

 

 

  • LOTTE: Dette er ikke sykt spennende og nyskapende, men bare utrolig fint. Elbow har gitt ut flere nydelige album og når dette kom tenkte jeg: litt kjedelig, mer av det samme. Men så satt jeg alene på hytten og puslet mitt nye 1500-biters puslespill av et torg i Venezia og hørte på Little Fictions og ble frelst nok en gang. Stemmen til Guy Garvey er som fløyel når han synger om melankoli og kjærlighet. Perfekt plate for kalde dager som tilbringes innendørs. Mine foreløpige favorittlåter på platen er «Trust the sun» og «Head for supplies».

 

 

  • INGUNN: Tinariwen er et desert blues-band fra Mali. De er tuareger og synger blant annet om kampene til folket sitt. De var viktige under tuaregenes opprør på 90-tallet. Og på 00-talet ble musikken kjent over hele verden. Det er noe spesielt med denne bluesen som smaker av ørkenvandring i stekende sol. Den messende sangen på det tøffe språket er perfekt sammen med trommerytmene og de drivende elektriske gitarene. På det nye albumet Elwan liker jeg spesielt godt denne sangen med gjesteartist Kurt Vile og Mark Lanegan. 

 

 

  • CHRISTIAN: Den italienske filosofen Giambattista Vico mente at historien beveger seg i sirkel gjennom tre tidsaldre: den teokratiske, den heroiske og den humane. Dette etterfølges av kaos, hvor vi ifølge Vico-disippelen Harold Bloom befinner oss nå, før vi igjen skal tre inn i en teokratisk som i vårt tilfelle vel burde vært preget av en moderne form for panteisme. I en slik fremtid kan jeg høre To the Edges som et stykke rituell musikk i en slags gudstjeneste uti naturen. Hør bare på den skjebnetunge stortrommen, den overjordiske koringen, de hypnotiske og droneprega veggene av lyd, og ikke minst de tilørelatende elektroniske froskekvekkene/gresshoppegnikkene.

 

 

 

 

Spilleliste med alle de omtalte sangene fra denne og tidligere artikler: 

Google+