Hopp til hovedinnhold

Start me up

Detalj fra Skapelsen av Michelangelo

MUSIKK: Problemer med å komme i gang etter ferien? Her kommer sangene som sparker deg i gang med introer som utfordrer både the big bang og 1. Mosebok kap. 1.

 

Introene som åpner sangene og enten støter fra seg eller drar med seg lytteren er ikke bare store melodiske smell. De kan være lyriske, dyriske, sleipe, smoothe, kule, klassiske, eksperimentelle og høytidelige.

 

Den virtuose, spektakulære og storslåtte

Men siden det er august og mange sikkert sliter med ferieabstinenser i en hverdag de ikke så komme, sparker vi det hele i gang med de virtuose og storslåtte. Og vi begynner med en av introens adelige: Jimi Hendrix og Voodoo Child (Slight Return) som er så spektakulær at jeg fremdeles - etter utallige lyttinger helt siden 4. klasse på barneskolen - blir mektig imponert hver gang.

 

I samme kategori finner vi When the Levee Breaks av Led Zeppelin. Med de blytunge trommeslagene til John Bonham flørter introen med den dyriske, huleboerske introen, men hever seg samtidig over den med sin klassiske og høyfjellsaktige storhet.

 

Men den virtuose trenger ikke nødvendigvis å være spektakulær og storslått. En av mine absolutte intro-favoritter er den uendelig smoothe The Mexican av Babe Ruth:  

 

 

Den dyriske og huleboerske

Den dyriske, huleboerske introen preges av sin hardtslående enkelhet, og kan i enkelte tilfeller nærmest føles som et angrep eller territorialt brøl. Her finnes det mye å ta av, men den som virkelig gjorde denne introen til sitt varemerke er Iggy Pop.

 

 

Den klassiske

En nært beslektet, men mer stueren intro er den klassiske rock´n´roll-introen, hvor man finner mesterlige masseprodusenter som Creedence Clearwater Revival, Rolling Stones, Kinks og The Who.

 

 

 

 

Disse gruppene ble mot slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet mer eksperimentelle, noe som også påvirket introene. F.eks. hadde introen til Can´t You Hear Me Knockin' vært utenkelig på begynnelsen av 60-tallet da Satisfaction hadde en killer intro (noe den jo også har, men på en litt enklere måte).

 

Til og med et så rootsy band som Creedence ble påvirket av den mer eksperimentelle atmosfæren mot slutten av 60-tallet: 

 

Likedan meislet The Who ut noen perfekt komprimerte introer i begynnelsen av karrieren, men ble etter hvert ganske så lekne - noe som nådde sitt høydepunkt i Baba O´Riley.

 

Den eksperimentelle

Viljen til å eksperimentere med den mer klassiske introen er i stor grad påvirket av den psykedeliske musikken som oppstod på midten av 60-tallet.

 

 

 

 

Men eksperimentelle introer trenger ikke nødvendigvis å være psykedeliske eller kompliserte. Introen til A Hard Day's Night må vel, med sin ene akkord, være en av pophistoriens enkleste introer, men likevel full av kraft og samtidig eksperimentell i og med sin oppsiktsvekkende enkelhet.

 

En litt annerledes eksperimentell minimalisme finner vi hos Kraftwerk, f.eks. i den fantastiske Boing Boom Tschak

 

Clubin'

Fra Kraftwerk er veien fristende kort til New Order som med Blue Monday har levert en av pophistoriens mest udødelige introer.

 

Den lyriske og stemningsfulle

Men New Orders Blue Monday er ikke bare en club hit. Introen er sant nok ekstremt rytmisk - en slags huleboersk-robotisk rytme - men bygger samtidig opp et rikt lag av stemninger som er karakteristisk for den lyriske introen.

 

 

 

 

Liste med ovennevnte sanger + en haug med andre

 
Google+