Hopp til hovedinnhold

Politikk, autoritær-rock og humor

Politikk, autoritær-rock og humor

Gjesteskribent Guttorm Andreasen ønsker elleve musikere fra Slovenia velkommen til Kapittel om to uker i dag med et essay om bandet – og kunstkonseptet – Laibach.

Musikk er musikk. Musikk er styrke, flukt, aggresjon, følelser, lykke og svette. Musikk er sterk nok i seg selv og skal i utgangspunktet ikke blandes med noe annet. 

Eller? Musikk kan vel innimellom være på helt grensen til litteratur, det fikk jo Bob Dylan oppleve nylig. Musikk kan så vidt dulte borti teater, som hos Queen, The Tubes eller Rammstein. Musikk kan være med i film men det er det. Musikk er ikke film, bortsett fra kanskje Ry Cooder på sitt beste. Noen sier at musikk er «kunst», hva nå enn det måtte være. Men «kunst» og musikk sammen blir sjelden bra. Bowie, kanskje, på sitt mest visuelt spennende. De fleste kunst/musikk-forsøkene flyr nok forbi, ganske så høyt, uten å treffe noen. Og musikk skal i hvert fall ikke blandes med politikk! Der er det mange fæle puteøyeblikk.

Så altså. Er du musiker, hold deg til det du kan. Men noen får også til det utroligste. Laibach er musikk, politikk og kunst på en gang. Det skulle egentlig ikke gå an.

Så hva er Laibach?

Det beste svaret på det har de egentlig selv. På en pressekonferanse i Frankrike ble de en gang spurt om hvem de var inspirert av? Bandet svarte «Tito, Toto and Tati». Politikk, voksenrock og fransk humor. Lekent bokstavrim, dadaisme og strålende mediestrategi på en gang.

Slovenske Laibach kommer fra den jugoslaviske undergrunnen på 80-tallet, et kreativt kaos hvor folk måtte finne en måte å manøvrere seg på gjennom mild undertrykkelse, sensur og motstand mot alternativ kultur. Laibach blandet performance, poesi, video, musikk og politikk på måter som klarte å provosere absolutt alle i alle retninger. Slikt må man jo klappe for.

LAIBACH CRUSADERS

Etter en tv-opptreden i 1983 ble det så mye brudulje at de ikke fikk lov til å opptre offentlig og heller ikke bruke bandnavnet sitt (‘Laibach’ er det tyske navnet på byen Ljubljana, hovedstaden i Slovenia) i noen sammenhenger. Men gjengen fortsatte å sparke i alle retninger, til høyre og venstre, opp og ned. Etter noen år fikk de det slovenske parlamentet til å gi dem tilbake navnet deres. Så da meldte de seg ut av verden og startet sin egen nasjon, Staten NSK, State of Neue Slowenische Kunst . De har pass, grensekontroll og egen avis, NSK Times. Der kan du lese referat og pålegg fra den siste Folkekongressen deres.

Lek med symboler

Laibach leker med symboler, rytmer, grafiske elementer, film, klær og musikkreferanser. Fascisme, bart, celloer, læruniformer, introvert kunst og populærkultur får gjennomgå. De lager parodiske coverlåter av Rolling Stones, «Life is life» og Bob Dylan på tulle-engelsk og -tysk. De synger Sound of Music og gjør narr av emo, massemedia art pop- og housekulturen. Alt på én gang. Kunsteliten, politikere, folkelige rockemusikere og massemedia får gjennomgå, og på et merkelig vis klarer de stort sett å være tidsaktuelle også.

 

Musikken til Laibach er tung, mørk, ofte elektronisk, skakk og passe disharmonisk, med sideelementer fra støy, ekspresjonistisk industrirock og pompøsiteten i tysk høyromantikk. Selv kom jeg borti dem på 80-tallet en gang, etter å ha hørt mye på The Residents og Kraftwerk. Jeg intervjuet dem en gang på 90-tallet, da de spilte i Oslo. De var omtrent som forventet, kaotiske, rare, intense og alvorlige. Eller så var det rollen de spilte. Den spiller de bra.

Laibach i Nord-Korea

Laibach har brukt hele sin karriere på å karikere og provosere. I 2015 nådde de et nytt høydepunkt, da de jammen meg klarte å bli det første bandet som spilte konsert i Nord-Korea. Det har Morten Traavik laget film om. Jeg anbefaler sterkt at du får med deg «Liberation Day» på Kapittel. Monty Python kunne ikke skrevet det bedre. At de autoritære absurdistene i Laibach spiller konsert i Nord-Korea er så fullt av koko-humor og perfeksjonert galskap på så mange plan at jeg nesten ikke finner passende ord. Så jeg lar musikknettstedet The Quietus få oppsummere:

“A band from the former Eastern Bloc performing selected hits from “The Sound of Music” in front of the assembled ranks of North Korea's ruling elite on the occasion of the country's 75th anniversary of the liberation from Japanese occupation takes trolling to the next level, with panache.”

Mina postcard print

Om Laibach klarer å provosere noen i 2017, i en ekstremt differensiert, personligfisert og oppstykket mediehverdag med stormannsgale politikere som slåss mot hverandre i et språk som ikke en gang Laibach ville klart å produsere, er vel litt usikkert. Men moro blir det helt sikkert.

Tenk, dans og marsjer!

Laibach blir utgitt av det meget anerkjente plateselskapet Mute Records, i presseskrivet som følger deres nye album, «Also sprach Zarathustra» (musikk til en teateroppsetning av Nietsches roman) står det blant annet “Laibach can make you think, dance and march to the same music.”. Det kreative kaoset lever videre. Tito, Toto og Tati.

BILLETTER TIL KONSERTEN PÅ FOLKEN

 

 
Google+