Hopp til hovedinnhold

Sigbjørn Obstfelder og Stavanger

Sigbjørn Obstfelder og Stavanger

Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger 21. november 1866, og døde 33 år gammel i København. 

Portrett_av_Sigbjørn_Obstfelder,_1900

Egil Henriksen, bibliotekar på Faktabiblioteket på Sølvberget, skrev denne teksten om Obstfelder og Stavanger i 1995. Han arbeidet da i Byarkivet og samlet mye materiale om Obstfelder. Her forteller han blant annet om Obstfelders forhold til Stavanger, skoletid på Kongsgård, hvordan Stavanger-avisene skrev om den nye unge forfatteren og minne av Obstfelder i Stavanger.

Familien

Sitt fremmedartede etternavn hadde Sigbjørn Obstfelder etter sin tyskfødte farfar. Farmoren var fra Hjelmeland hvor også faren vokste opp. Moren var fra Egersund.

Farfaren, Johan Gottfried Obstfelder (1778-1837), kom fra Holstein og hadde studert medisin i København. I ufredsårene under napoleonskrigene kom han som militær kirurg til Norge, hvor han praktiserte ved forskjellige forlegninger. Fra 1816 var han korpslege og distriktslege i Hjelmeland, og bosatt i Vigavågen. Etter hans død måtte enken forsørge sine fire barn, og flyttet i 1842 til Stavanger. Her begynte Bertha Obstfelder (1796-1874) en liten handel.

Hennes yngste sønn, Herman Friedrich Obstfelder (1828-1906), ble satt i bakerlære, og tok i 1851 borgerskap som bakermester. I 1854 giftet han seg med Serine Sigbjørnsdatter Egelandsdal (1836-1880) fra Egersund. De fikk etter hvert seksten barn, og Sigbjørn var nummer syv.

H. F. Obstfelder gjorde det godt i sine første år som baker. Han kjøpte hus på hjørnet av Kongsgaten og Hetlandsgaten der han hadde bolig og bakeri med flere ansatte. Den økonomiske fremgangen gjorde at han kom til å bli trukket med i økonomiske spekulasjoner som først var suksessfulle, men etter hvert kom til å undergrave hans økonomiske stilling.

Baker Obstfelder flyttet i 1874 til Nedre Strandgate 16, der han fortsatte bakervirksomheten til han i 1879 begynte som landhandler i Jørpelandsvågen. Sigbjørn ble værende igjen for å gå på Kongsgård skole, og bodde på hybel med sin eldste søster Bertha, som var lærerinne. Da Sigbjørn ble konfirmert våren 1882, holdt de til i Waisenhusgaten 45. På Jørpeland døde deres mor, Serine Obstfelder, ”som Følge af Abort” i sitt syttende svangerskap, 44 år gammel. Et par år sendere flyttet faren med de andre barna tilbake til Stavanger og leide bosted og bakeri i Nygaten 28. I årene 1886-1889 forsøkte han å fortsette virksomheten i Pedersgaten 25, men måtte etter hvert gi opp, og bosatte seg med tre av døtrene i Håndverkernes aldershjem i Løkkeveien ved Sandvigå, der han var vaktmester og ellers ernærte seg ved å gå rundt i byen som regningsbud. H F. Obstfelder døde i 1906, 78 år gammel.

Sigbjørn, som var den syvende i søskenflokken, vokste opp med bare tre eldre søsken, én bror og to søstre. De neste tretten årene satte moren enda ni barn til verden. Av disse levde broren Herman og søstrene Signe og Anna til voksen alder. Det har nok satt sitt preg på familien at så mange barn døde som små. Sigbjørn Obstfelder ble født 21. november 1886 i Kongsgaten 20, og døpt i Petrikirken 20. januar 1867.

Da Sigbjørn var tretten år, opplevde han at storebroren, Johan Gottfried, fikk nervøst sammenbrudd og ble betraktet som uhelbredelig sinnssyk, 21 år gammel. Han ble etter hvert plassert på Rosenberg asyl i Bergen. Senere skulle også de to yngste søstrene komme til å bli psykiatriske pasienter.

Obstfelder i Stavanger

Skolegang på Kongsgård 1873-1883

Sigbjørn gikk på skole på Kongsgård, som den gang var betalingsskole for gutter i alle aldre opp til examen artium. I minnebøker og avisartikler fins mange opptegnelser som beskriver skoleeleven Sigbjørn Obstfelder. Et gjennomgående trekk er at den spinkle gutten ved sin væremåte satte seg i respekt, også hos lærere. De fag som interesserte ham, var først og fremst fremmedspråk og matematikk.

Etter hvert kom Sigbjørn til å bli aktiv i gymnasiesamfunnet ”Idun”, der han tidvis redigerte og skrev atskillige bidrag til den håndskrevne avisen ”Brage”, noe han også fortsatte med inntil han for godt flyttet fra Stavanger i 1886.

Våren 1884 var Sigbjørn med på å stifte Stavanger Totalavholdsforenings ungdomslag. Denne ungdomsforeningen kom til å bli et samlingssted for hans generasjons ungdom hvor varige vennskap ble dannet. Ungdomslaget hadde utflukter til omegnen, som Hommersåk og Dalsnuten, men virksomheten var helst knyttet til møter med foredrag, debatter og underholdning. Her ble Sigbjørn opptatt av målsak, kvinnesak og sosialisme, og han var hele livet et samfunnsengasjert menneske.

Selv om Sigbjørn var med på å stifte totalistenes ungdomslag, ble han aldri noen aktiv avholdsforkynner. Det var snarere det gode, kameratslige miljøet som tiltrakk ham. Siden kunne han av og til være en lystig begersvinger, noe som også nedfelte seg i hans diktning.

Mange av dem som kun hadde minner om Sigbjørn fra hans ungdomstid i Stavanger, knyttet ham til samvær i ungdomslaget eller Idun. Den gang var det på mote at unge damer hadde poesialbum, og Sigbjørn ble en flittig bidragsyter, slik han var i foreningenes håndskrevne medlemsblad.

Studentår 1884 - 1890

Sigbjørn fullførte Kongsgård skole våren 1884 med toppkarakterer. Baker Obstfelder så seg likevel ikke i stand til å la sønnen dra til universitetet i hovedstaden sammen med sine medstudenter om høsten for å la seg immatrikulere. I stedet var det lærere som spleiset på de 46 kronene han trengte til reise, kost og losji for å kunne ta ”anneneksamen” (dvs. forberedende prøver) ved Universitetet. Han kom seg av sted i slutten av september, og tok eksamen våren 1885. Sigbjørn begynte ikke på videre studier før ett år senere, høsten 1886. I mellomtiden oppholdt han seg i Stavangerdistriktet.

Vårhalvåret 1886 var han huslærer hos marinemaler Bennetter som hadde ombygd Sola gamle kirkeruin til bolig og atelier. Her underviste Sigbjørn husets sønner, og hadde forpliktelser hele dagen. I helgene spaserte han fra Sola og Ullandhaug til Stavanger, der faren og søsken nå bodde i Pedersgaten 25. Fremdeles hadde han mange gode, jevnaldrende venner i byen. De møttes gjerne i gymnasiesamfunnet eller ungdomslaget. Det var etter en belivet aften på Kongsgård og uskyldig munterhet i gatene at Sigbjørn kom til å bli arrestert og bøtelagt. Sigbjørn kvitterte med avisartikkelen ”En nat i fængsel”, som var et angrep på stupid politi og forsvar for ungdommelig gemyttlighet.

Høsten 1886 begynte Sigbjørn Obstfelder sine filologiske studier ved Universitetet i Oslo. I hele studietiden fram til sommeren 1890 bodde han i Studenterhjemmet i Underhaugsveien. I 1889 kom han til å publisere trykksaken ”Heimskringlam” ved tiårsjubileet til hjemmet. I teksten karikerte han venner og professorer på en måte som vakte allmenn humor blant de innvidde – ikke minst blant de karikerte.

Våren 1888 var Sigbjørn gått grundig lei filologi og valgte å gå over til realfag. Samme høst begynte han i tredje klasse på Kristiania Tekniske Skole. Her trivdes han svært godt med teknisk tegning, og så for seg en fremtid som ingeniør. Den ville han ha i USA. Da slutteksamen nærmet seg i mai 1890, sviktet nervene – i følge han selv – så han uteble, men han fant det tilstrekkelig med attest fra skolen om å ha deltatt i undervisningen, siden han selv mente han behersket faget godt nok til å kunne praktisere det i USA. Etter et kortere sommeropphold i Stavanger emigrerte Sigbjørn Obstfelder til USA.

Gjæringstiden 1890-1893

I Milwaukee og Chicago var Sigbjørn Obstfelder ansatt på tegnekontoret hvor han tegnet brokonstruksjoner. I fritiden vanket han helst sammen med broren Herman og gamle kjente fra Stavanger, men stiftet også nye bekjentskaper. Etter hvert fant han liten glede i arbeidsoppgavene, og ble stadig sittende våken utover nettene og spille fiolin og drømme om å bli komponist. Våren 1892 bestemte han seg så for å bryte over tvert og vende tilbake til Norge for å studere komposisjon.

I august – like etter at han hadde gått i land i Kristiania – merket venner at det var galt fatt med Sigbjørn og fikk ham innlagt på psykiatrisk sykehus. Han kom seg utover høsten, og i desember ble han friskmeldt og kunne reise hjem til Stavanger, hvor han oppholdt seg et par måneder. I denne tid var han sterkt opptatt av å skrive bok om sine erfaringer fra krisen og sammenbruddet. Den ble det aldri noe av.

Mars 1892 var han igjen tilbake på Studenterhjemmet i Kristiania. Fram til sommeren hadde han arbeid som stortingsreferent for provinsaviser. Høsten 1892 reiste Sigbjørn Obstfelder til Paris for å oppsøke sin venn Jens Thiis. Derfra spaserte de nordover gjennom Belgia. På denne turen fikk Sigbjørn Obstfelder tilbake både lyst og evne til å skrive poesi. Deretter dro han en tur til Stavanger hvor han opplevde utrivelige forhold i hjemmet. Særlig bar det preg av den yngste søsters sinnssykdom – ”hun er så ræd, hun skal være Jesus”. Dette var siste gang Sigbjørn Obstfelder var i Stavanger før den strabasiøse fjellturen med sin kone syv år senere.

Stavangeravisenes omtaler av Digte 1893

At et bysbarn var en dikter i emning, oppfattet Stavangers aviser da Sigbjørn Obstfelder fikk publisert dikt i tidsskriftet Samtiden i 1892. Våren 1893 ble ytterligere tre dikt trykt i Nyt Tidsskrift, og avisens lesere ble gjort kjent med dette. Mer komplisert ble det da den lille boken Digte ble utgitt i desember 1893. I små notiser ble det nevnt at den ble utgitt på John Griegs forlag i Bergen. 

Én av byens aviser ga likevel Obstfelders debutsamling bred omtale. Riktignok var omtalen sakset fra Dagbladet, men Stavanger Avis slo den opp på halve forsiden med sytti centimeter spaltelengde.  Artikkelen var skrevet av Chr. Brinchmann som innledet med at ”Denne lille Bog blir Aarets største litterære Begivenhed i Norge. Ingen Bog vil bli i den Grad Gjenstand for Begeistring og for Spot. Ingen Forfatter udleverer sig saa naivt blottet til Vits-Jægere og Parodi-Magere; ingen taler saa lige lukt ind i Sind, der eier Bund dyb nok til at fange slig Tale og byde den Gjenklang.” Brinchmann konluderte med at Obstfelders diktsamling ”hører i bedste Forstand til de sjeldne  Aabenbarelser”.

Dersom man undres over at ingen av byens fire aviser hadde noen selvprodusert omtale av Digte, må man i stedet spørre seg om hvem som den gang skulle ha vært i stand til å anmelde Digte. Senere omtaler av ”To novelletter” i 1895 og Korset i 1896 hadde henvisninger tilbake til hvor problematisk det hadde vært i Stavanger å forholde seg til Digte og forfatteren bak boken.

Obstfelders siste besøk i Stavanger

I juni 1898 giftet Sigbjørn Obstfelder seg i København med den ti år yngre danske sangerinnen Helga Ingeborg Weeke. De reiste mye, og var en tid bosatt i Paris. Datteren Lili ble født like etter Obstfelders død. Sommeren 1899 reiste de til Norge for å presentere henne for familien hans. De valgte å ta turen til fots fra Kristiansand gjennom Setesdalen og deretter over Ryfylkeheiene. Her kom de ut for et kraftig uvær. Siden de var dårlig utrustet for den slags forhold, har episoden i ettertid blitt omtalt i et komisk skjær. Det var nemlig årdalsbønder på sauejeting som traff på det forkomne ektepar, og med dem var en lærer fra Stavanger som var snar til å referere episoden dramatisk i en avis.

I Stavanger traff Obstfelder sin venn Vilhelm Krag, som nå var blitt borgermester Alexander Kiellands svigersønn. Krag ville presentere de to dikterne for hverandre, og inviterte Obstfelder til Kiellands hus ved Breiavatnet. Samtalen gikk imidlertid stadig i stå, inntil Obstfelder satte seg i sideværelse med fiolinen og spilte på en møte som rørte Kielland til tårer.

Mens han var i byen, ble Obstfelder engasjert av Stavanger Aftenblad til å skrive reportasjer fra innvielsen av det nye Nationaltheatret i hovedstaden 1. september. Obstfelders siste opphold i Stavanger varte derfor bare litt over en uke.

Det hadde vakt utbredt harme at ”provinsavisene” var blitt nektet invitasjon til Nationaltheatrets åpning. Stavanger Aftenblad valgte altså i stedet å alliere seg med en anerkjent forfatter som hadde adgang og kunne dekke begivenheten.

Sigbjørn Obstfelders død

Obstfelder Munch

Ved begynnelsen av 1900 begynte Obstfelder å skrante, uten anelse om sykdommens alvor. Han slet tungt med å fullføre romanen En prests dagbok, men ble stadig tvunget til sengs av utmattelse. Utpå sommeren kom broren Herman på besøk fra USA, og han fikk brakt Sigbjørn til København for grundigere undersøkelse. Her ble det straks konstatert langt fremskreden tuberkulose. Like etter døde Sigbjørn Obstfelder på Kommunehospitale i København den 29. juli 1900, bare 33 år gammel.

I Stavangers aviser ble det dagen etter trykt telegrammer om dikterens sykdom i samme numre som dødsbudskapet. Men når det ble snakk om nekrologer, er det påfallende hvor forskjellig dekningen var.

Vestlandsposten nøyde seg med å konstatere at dikteren var død. Stavanger Amtstidende og Adresseavis tilføyde noen få leksikalske opplysninger. Venstreavisene Stavanger Aftenblad og Stavanger Avis ga derimot plass for mer utførlige nekrologer. Aftenbladets omtale er preget av at man betraktet dikteren som en rar og nærmest tragisk skikkelse. ”Sigbjørn Obstfelder eied en oprindelig og følsom digterevne. Den naadde ikke at utfolde sig til noget monumentalt verk; men skjær og fin poesi, nervøst rammende billeder og udtryk er med ødsel haand strød udover i alle Obstfelders arbeider.”

Stavanger Avis ga opplysninger om sykdommens tragiske utvikling, og la vekt på omtale av dikterens slekt både på mors- og farssiden. Vedrørende forfatterskapet konkluderes det med at ”i 1896 udgav han paa Gyldendalske Forlag den Bog, der gav ham Ret til Forfatternavnet. Det var ”Korset”, en under tungsindig vemodig Bog, men med et eiendommeligt tiltalende Sprog.” Avslutningsvis fastslo Stavanger Avis at ”Det var beklageligt, at hans Livsløb skulde bli saa kort. Med alle sine Eiendommeligheder har han dog vist sig at være i Besiddelse af Talent.”

I september ga alle fire avisene plass for oppropet om ”at reise en Mindestein bærende Billedhugger Vigelands Relief-Portræt af Digteren i Bronce” på Fredriksberg kirkegård i København.

Obstfelders forhold til hjembyen

Obstfelders forhold til hjembyen var splittet. Selv om han hadde røtter der, var det en befrielse for ham å komme bort fra byen. Det var i storbyer som Kristiania, København, Berlin og Paris han trivdes best. Mens man i hjembyen forholdt seg uforstående og overbærende til hans diktning, møtte han en helt annen forståelse og oppmuntring blant jevnaldrende kunstnere og intellektuelle.

Den første tiden i Kristiania skrev han flittig til venner og familie i Stavanger, og ga tydelig uttrykk for at han av og til lengtet til hjembyen og Ryfylke. Etter å ha vært i Stavanger påsken 1890, skrev han til broren fra Kristiania. "Der hjemme – ja – der var – jeg vet ikke – jeg er hjemme her, nu." Like før han emigrerte, skrev han til broren fra Stavanger: "Her er trist for meg i Stavanger, nemlig. Både er jeg vokset fra de bekjendtskaber, jeg engang havde her, dels er de også reiste herfra – et reelt skjørt her kjender jeg ikke, så jeg går gemenligen alene, og gjør mig interessant med mit drømmende og tilbageskuende udtryk.

I Amerika beskrev han toppen av kjedsomhet slik for en venn:

Jeg var slet ikke meget pleased ved mit Chicagobesøg; jeg vil håbe, Dere i almindelighet har det gillere end den dagen. Det var jo omtrent som at komme op i kvindernes syforening i totalen hjemme i Stavanger f.ex.

Sigbjørn Obstfelder så svært positivt på den økonomiske og industrielle utviklingen som fant sted i Stavanger i slutten av 1890-årene.

Sigbjørn Obstfelders minne i Stavanger

Statuen Kongsgård (2)

Allerede i september 1900 tok venner av Sigbjørn Obstfelder initiativ til å få reist et minnesmerke over graven på Fredriksberg kirkegård i København. Stavangeravisene støttet innsamlingsaksjonen, men det hele ser ut til å ha rent ut i sand.

I 1916 ble søkelyset satt på Obstfelders grav i København. Tanken ble reist om å flytte de jordiske rester til Stavanger, noe hans søstre reagerte kraftig imot. Løsningen ble at Stavanger kommune festet graven for hundre år. I september 1917 ble Gustav Vigelands portrettbyste avduket på Fredriksberg kirkegård.

Fabrikkeier Ommund Braadland hadde bestilt et tilsvarende monument hos Vigeland for å skjenke det som gave til Stavanger by. Gaven ble mottatt med takk og begeistring, men snart kom det til å stå strid om plassering. Giveren ønsket monumentet plassert ved Domkirkens østfront med den begrunnelse at denne beliggenhet var i umiddelbar nærhet av dikterens barndomshjem. Dette ble også til slutt godkjent av byens myndigheter.

Den 7. desember 1917 ble Sigbjørn Obstfelders byste avduket av varaordføreren, og deretter holdt Nasjonalgalleriets direktør, Jens Thiis, tale over sin ungdomsvenn. Siden er skulpturen flyttet et par ganger. Den opprinnelige plasseringen var uheldig, da skulpturen ikke kom til sin rett i bakken foran katedralen.

Nå står den ved Kongsgård.

 

"Obstfelder og Stavanger" ble opprinnelig utgift som et hefte av Stavanger bibliotek og kulturhus i samarbeid med Byarkivet i 1995. Utgivelsen var støttet av BP Norge. 

Google+